Det er blitt helt umulig for meg å skulle skrive kommentarer om ting som opptar meg og oss uten å i det hele tatt nevne at 2020 har vært et rart år. Og rart er bare fornavnet. For det har vært skummelt, utfordrende og helt annerledes enn det vi er vant til. Hjemmekontor, hjemmeskole, karantene og sosial distansering er begreper alle er blitt godt kjent med denne våren. Jeg har ikke klemt nevøen og niesen min på mange uker, mamma og pappa har jeg bare sett på Facetime, og KK-gjengen har sittet på hver sin tue og sendt meldinger til hverandre og prøvd å opprettholde en slags normal arbeidshverdag.

Folk har vært redde, mange har vært syke, enda flere har mistet jobbene sine, og vi har møtt utfordringer som ingen av oss kunne forutse da vi skålte oss inn i 2020. Mens jeg skriver dette, vet jeg ikke engang hvordan hverdagen ser ut når dette bladet kommer tilbake fra trykkeriet. Kanskje har ting normalisert seg? Forhåpentligvis har det det. Men jeg kan ikke vite, og det er i hvert fall helt umulig ikke å skrive et ord om det.

Men midt oppi det uvante og skumle har det også dukket opp fine ting. Som små lysvarder har de poppet opp som hestehov om våren. For det viste seg at den norske dugnadsånden, som vi alltid har vært så stolte av, slett ikke var død og begravet. Innimellom nyhetslenker og sinte oppdateringer på Facebook oppsto det nemlig grupper, hvis eneste formål var å hjelpe andre med små og store ting som kunne lette hverdagen.