Sommerfugljenta Annika

 – Det er tungt å se at barnet ditt har det vondt både dag og natt, forteller moren.

Annika og mamma Linda. Foto: Privat
Annika og mamma Linda. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Da Annika ble født gikk det nesten helt galt. Nå er hun fire år gammel.

– Det er tungt å se at barnet ditt har det vondt både dag og natt, forteller mamma Linda Flata (29) som likevel klarer å fokusere på de gode stundene og gleden datteren gir henne.

Ufattelig lykkelig da graviditeten var et faktum

I slutten av April 2008 lyste det positivt av graviditetstesten. Linda og samboeren Tommy var ufattelig lykkelige. Om ni måneder skulle de bli foreldre for første gang.  

Graviditeten gikk sin gang med lite plager, utenom litt kranglete bekken og halsbrann.

På de ordinære ultralydene fikk de vite at alt sto bra til og at de ventet ei lita jente.

En desembernatt satte veene i gang, og morgenen etter reiste de til sykehuset. 

Vel fremme på sykehuset ble Linda lagt på CTG-registrering. Åpningen var kun 2 cm så de fikk beskjed om å smøre seg med tålmodighet og gå litt rundt i gangene på sykehuset.

To timer senere var åpningen 4 cm og de fikk rom inne på føden.

LES OGSÅ: Christoffer er som alle andre barn 

De sa at babyen hadde det fint

Vannet ble tatt 14.30. Og det var helt svart, forteller Linda.

– Vi ble engstelige, men de sa vi kunne slappe av og at babyen hadde det fint! Det gjentok de mange ganger! Etter hvert sa de at babyen var litt stresset så de ville feste en elektrode på hodet hennes for å følge med. Denne elektroden ble aldri festet ordentlig så de mistolket signalene jenta vår sendte. Fortsatt sa de at babyen hadde det fint. Lege blei tilkalt for å se, men han var bare kort inne og forsvant igjen, forteller Linda.

Timene sneglet seg av gårde, men fødselen gikk fremover.

Rundt klokka 17.30 nærmet det seg 10 cm åpning og Linda fikk lov til å begynne og trykke.

En stjernekikker 

Men babyen ville ikke komme ordentlig ned i bekkenet, hun sto bare og stanget.

Jordmor kunne kjenne hode men det var ingen fremgang i fødselen. 

Lege ble tilkalt og det ble klart at babyen var en stjernekikker. Det vil si at hun lå med nesa oppover, istedenfor ned som er vanlig.

Linda trykte og trykte men ingenting skjedde selv om hun hadde full åpning!

Legen bestemte at de skulle gi Linda et lite klipp for å hjelpe til på neste ri.

– Klippet hjalp ingen verdens ting! Vi følte det begynte å haste, for man skal jo ikke ligge altfor lenge med pressrier. Legen ville ikke gi seg, dette skulle gå mente han og bestemte at de skulle prøve med vakuum. Dette ble prøvd et par ganger og fortsatt skjedde det ingenting! Forteller hun.

Kritiske minutter

Plutselig ble det veldig mange mennesker inne på fødestuen.

– Det hadde nå gått 40 minutter fra legen kom inn. Vi fikk beskjed om at nå skulle de ta ut babyen med tang! Og at innen 10 min så ville vi ha jenta vår der. Vi trakk pusten og var klare til å kjempe de siste takene. De fikk ikke festet tangen godt nok, og etter to forsøk ble det bestemt hastekeisersnitt, nå hastet det! Babyen var veldig utilpass og stresset, hjertelyden var ikke bra!

Linda ble trillet ned på operasjonssalen! Utenfor operasjonsstuen ble Tommy stående igjen. Forvirret, alene og redd...

Hun pustet ikke

Kl 19.45 ble jenta forløst. Hun var 2908 gram og 51 centimeter lang. Hun pustet ikke, og måtte ha hjerte/lungeredning for å komme i gang.

– Masse svart fostervann blandet med bek vellet ut av nese og munn på den lille jenta vår.

Hun fikk apgarscore 2, etter 5 min fikk hun 3 og etter 10 min fikk hun fikk hun 5. Normalt for friske barn er 10. Hun blei lagt rett i respirator og kjørt opp på nyfødt intensiv. 

Pappa Tommy fikk beskjed om å ringe besteforeldre og be de komme, så han ikke var alene. Så fikk han komme inn og se den lille jenta deres, som fikk navnet Annika.

Levde jenta?

Linda våknet opp på intensiv for voksne, helt alene på et mørkt rom sent på kvelden. Redd og uten kul på magen. Tankene var mange, hva hadde skjedd, levde den lille jenta deres, hvor var hun og hvor var Tommy?

Etter litt kom pleiere til, og de hentet Tommy. Han fortalte Linda om lille Annika og viste meg bilde han hadde tatt av henne.

Hun fikk ikke lov til å stå opp av sengen og møte barnet sitt før en og en halv dag etter keisersnittet. 

– Dette var et forferdelig døgn, jeg bare lå og tenkte og tenkte, hvordan ville dette gå? Sier Linda.

Annika lå i respirator i 72 timer, før hun ble flyttet over i en varmeseng. 

– Det var ledninger overalt på den lille kroppen, nese, hode, mage og bein. Men det jeg husker best er at jeg tenkte at hun var så utrolig pen. Og så lik pappan sin! 

Linda, Annika og Tommy: En familie som har vært gjennom mye.
Linda, Annika og Tommy: En familie som har vært gjennom mye. Vis mer

En alvorlig fødselsskade

Det var tydelig for alle at jenta ikke var frisk.

Legen kom inn på rommet deres etter et par dager og pratet med de nybakte foreldrene. Han fortalte at dtteren deres hadde fått en alvorlig skade under fødselen, og ville mest sannsynlig få Cerebral Parese. Det var også mulig at hun hadde fått flere skader. Mer spesifisert kunne de ikke si ennå, og ingen viste hvordan dette ville gå.

– Alt på grunn av en legetabbe, tenkte jeg. Vi gråt og gråt… Nærmeste familie kom opp og vi fortalte situasjonen til dem. Det var helt forferdelig, og vi var så redd for å miste den nydelige lille jenta vår som lå og kjempet på nyfødt intensiv. 

LES OGSÅ: Han nekter meg å bli mamma igjen 

Linda ble brått syk

En tid etter fødselen ble Linda brått syk, og ingen skjønte hva som feilte henne. Feberen hennes var skyhøy og prøver viste at hun hadde en alvorlig infeksjon i kroppen. 

Tommy løp mellom nyfødt intensiv og voksen intensiv, denne perioden. Med en alvorlig syk datter og en alvorlig syk samboer.

– Det ble etter hvert tatt en CT undersøkelse av Linda som viste en absess i bukhulen, som hadde kommet av at de ikke hadde vasket godt nok under hastekeisersnittet. Ny operasjon og jeg fikk lagt inn to dren. Sakte men sikkert ble jeg bedre... Da det var på tide og endelig ta drenene ut satt de bom fast og det bar i narkose igjen, forteller Linda som totalt måtte gjennom fem operasjoner inkludert keisersnittet!

På grunn av all antibiotikaen hun fikk i denne perioden kunne hun ikke gi morsmelk til Annika.

– Alt var en så stor påkjenning at jeg til slutt mistet melken og Annika måtte over på erstatning.

Annika var som mest helt utslått der hun lå, hun beveget høyrearmen opp og ned hele tiden, noe helsepersonellet mente var kramper.

Fikk endelig reise hjem

En måned etter fødselen fikk de lov til å ta med seg Annika hjem. Endelig! Men det unge paret hadde ingen anelse om hvordan den nye hverdagen deres ville bli.

– Da vi var innlosjert hjemme begynte det. Annika fikk ikke i seg mat, og hun gråt cirka 19 timer i døgnet. Vi måtte bære og bysse henne stort sett hele tiden, hun sov maksimalt 20 minutter om gangen. Dette var ikke det vi hadde ventet oss, skulle ikke babyer stort sett spise og sove? Vi strevde og strevde med mating, fikk kun i henne rundt 40 ml om dagen, forteller Linda.

Annika var tydelig plaget

Ei venninne flyttet inn til familien for å hjelpe. Sammen laget de en «vaktplan» med skift på 3 timer hver, slik at alle skulle få noe søvn. – Det var totalt kaos!

Linda var fortvilet. Hvor var det hjelp å få? Hvem skulle de kontakte?

Etter hvert kom helsesøster hjem på besøk, det ble hun som fulgte opp Annika videre. De reiste til helsestasjonen både 1 og 2 ganger i uka. Selve reisen var utfordrende da Annika ikke likte hverken bilsete eller vogn. Hun var stort sett bare veldig utilpass og hadde vondt.

Opererte inn slange i magen

Da Annika var 5 måneder gammel fikk hun endelig operert inn en PEG. Det gjorde det mulig å mate henne direkte via en slange inn i magen. Etter noen måneder ble slangen byttet ut med en mer permanent «knapp». 

Lettelsen var stor hos foreldrene. 

– Endelig fikk den lille jenta vår, som omtrent ikke hadde lagt på seg noe, mat i magen sin. 

Situasjonen bedret seg litt i forhold til gråtingen!

Annika og mamma Linda
Annika og mamma Linda Vis mer

Nye problemer

Men etter operasjonen kom også epilepsi. Masse anfall og gråt igjen, og familien ble sendt til Statens Senter for Epilepsi. Der ble det konstatert at Annika hadde masse anfall og uroligheter hele tiden og at det økte spesielt under søvn og på natt.

Medisinering ble satt i gang. Den tok de verste anfallene, men fremdeles den dag i dag har Annika hundrevis av små anfall hver dag.

– Rundt denne tiden fikk vi en avlaster, en super dame! Annika bor hos henne seks dager i måneden, er en del av familien der også, og dette har hjulpet oss masse! Forteller Linda.

Sover ikke, ekstremt var på lyder

I dag er Annika 4 år og 5 måneder. Hun sover fortsatt ikke på natt. Hun er ekstremt var på lyder og trenger å bli skjermet. Familien kan derfor ikke ha besøk på kvelden.

Mens hun er våken må alle ta hensyn til henne. Høye og plutselige lyder utløser anfall. I familieselskaper som jul og bursdag må Annika sitte med hørselvern og se på TV.

Annika har også masse vonde spasmer som gjør kroppen utrolig og dette er også en av årsakene til at hun sliter med søvnen.

Hun har reflux og er operert for denne, men den var dessverre ikke vellykket.

Annika har akkurat hatt en stor hofteoperasjon, da den ene hoften var gått helt ut av ledd. 

Familien venter også på operasjon for å få en baclofen pumpe som de håper skal hjelpe på spasmene og gi Annika litt bedre nattesøvn.

En lang og tung vei å gå 

– Det tyngste med å være mamma til ei sommerfugljente er å se på at barnet ditt har det vondt natt etter natt og på dagen også. Ingen nattesøvn og tunge løft tærer på våre kropper... Det er også tøft at en må kjempe mot blant annet kommunen for å få hjelp! Vi foreldre til barn med spesielle behov må alltid kjempe, vi må finne ut masse ting selv og veien og gå, for ingen opplyser deg om dine rettigheter, understreker Linda.

Annikas skader skriver seg fra fødselen og mangel på oksygen. Familien har en sak hos pasientskade-erstatningen og den er fortsatt ikke helt ferdig behandlet. 

Annika: En fireåring med godt humør og gode smil!
Annika: En fireåring med godt humør og gode smil! Vis mer

– Denne saken ble opprettet da Annika var fire måneder gammel, så slikt tar virkelig tid og krefter! Men sykehuset har innrømmet sine feil og vi har vunnet frem, forteller Linda som mener hun likevel ikke er bitter over hva som har skjedd.  

– Selv om skaden Annika er påført er sykehuset sin feil og det er lett og bli bitter, har vi valgt dette bort. 

Vi fokuserer på de gode tingene!

– Annika kan ikke gå, sitte, krabbe, spise slik som andre på hennes alder. Men hun er ei utrolig blid jente som gir gode smil, uansett hvor vondt hun har det. Hun lager babylyder og elsker å se på barne-tv, forteller Linda.

Familien er i gang med å bygge et tilpasset hus, med egen fløy til Annika der hun kan være sammen med pleiere etter hvert også. Foreldrene vil ha Annika hjemme så lenge de kan. 

– Annika er den hun er, vi elsker henne over alt på jord, selv om ting er uutholdelig slitsomt mange ganger så holder vi sammen og prøver og fokusere på de gode tingene, avslutter Linda. 

LES OGSÅ: Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Sol

TIPS OSS! Fortell oss din historie eller ditt barns historie

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer