Spontanaborter

Etter 11 aborter kom endelig Fillip

For Janett (38) og Mathias (40) ble håp, slit og sorg en del av hverdagen i mange år. Da brevet fra Rigshospitalet i Danmark kom, bestemte ekteparet seg for å gjøre et siste forsøk.

SPONTANABORTER: - Da vi mistet Aron som nummer elleve, tenkte vi at vi ikke orket mer. Helt til min empatiske gynekolog sa noe som tente gnisten vår igjen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
SPONTANABORTER: - Da vi mistet Aron som nummer elleve, tenkte vi at vi ikke orket mer. Helt til min empatiske gynekolog sa noe som tente gnisten vår igjen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer
Publisert

Da Janett Rogn Falkvik og Mathias Falkvik møtte hverandre i 2014, hadde hun tvillinggutter på fem år mens han var barnløs. De bodde i Bamble. Mathias ble en super bonuspappa for Felix og Leon, og hadde et stort ønske om et barn han kunne følge helt fra det ble født. Janett var i grunnen fornøyd med å være mamma til to, men da hun forsto hvor mye et nytt barn ville bety for Mathias, tenkte hun at de kunne jo prøve. De hadde plass til en til i familien. Svangerskapet for seks år siden hadde vært ukomplisert, og Janett regnet med at det ville bli slik nå også.

I april 2015 ble hun gravid. Gleden var enorm, begge gledet fra første stund. De visste ikke at dette skulle bli starten på over fire år med sorg, fortvilelse og bristende håp.

Som lyn fra klar himmel

Tidlig på sommeren var paret på kjærestetur, de bodde på hotell, været var fint og de var på årets kuleste festival i Oslo; Piknik i Parken. Janett var i fin form og dro fornøyd på rutinekontroll tirsdagen etter. Hun var i 15. svangerskapsuke. Det var ikke så lenge siden forrige ultralyd, da var alt bra. Derfor kom det som lyn fra klar himmel da gynekologen sa at hun ikke fant hjertelyden til babyen. Det kunne da ikke stemme? Var Mikkel virkelig død?

– Mathias var hos meg hele tiden og var min klippe, mens jeg bare gråt. Vi var like fortvila begge to, men Mathias lot som om det ikke var så tøft. Det var jo ikke han som hadde båret Mikkel under hjertet i nesten fire måneder, han følte at det var andre forventninger til menn, sier Janett.

– Vi ble sendt rett til sykehuset for å abortere. For meg var det ikke en abort. Jeg fikk rier og fødte lille Mikkel.

Janett beskriver det som en sjokkartet opplevelse. Hun fikk betennelse og måtte ha utskrapning etterpå. Mikkel ble begravet på Nordre Gravlund i Skien, i en minnelund, så han ikke skulle ligge alene. Tre uker senere reiste Janett og Mathias på kjærestetur til Polen.

FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Prøvde igjen

– Ingen av oss klarte å kose oss på turen. Vi var helt knust av sorg begge to, og var nesten glad da vi kunne dra hjem igjen, sier Mathias.

– Vanlige hverdager og rutiner var det beste nå, og jeg var snart tilbake på jobb. Jeg hadde ikke informert andre enn sjefen min om at jeg var gravid, og fortalte de andre at jeg hadde hatt ferie da jeg egentlig var sykmeldt, fortsetter Janett.

I ettertid angrer paret på at de ikke var mer åpne fra begynnelsen. Den psykiske berg- og dalbanen de kjørte i mange år, slet vanvittig mye på begge to. Janett tenker det var unødvendig å bruke energi på å skjule hvordan de egentlig hadde det.

Barneønsket var nå enda sterkere, og Janett følte at det var eggløsningsregimet som styrte hverdagen hennes. Alt ble registrert på et skjema, og sex var ikke lenger for lyst og kos, det var for å lage barn. Hver måned, når mensen kom, var det nærmest katastrofe. Det føltes som en evighet, men etter et halvt år var Janett gravid igjen.

– Vi ble både redde og glade, nå hadde vi erfart at en positiv graviditetstest ikke nødvendigvis skulle føre til at vi fikk et levende barn.

Mistet flere

Det fikk de ikke denne gangen heller. Etter ti spontanaborter, der fostrene var 8-13 uker, var både Janett og Mathias helt frynsete.

De sørget dypt over barna de mistet, men klarte å gi Felix og Leon gode opplevelser innimellom. Det er først senere Janett forstår at guttene også sørget over tapet av søsken som ikke fikk leve. Felix og Leon bodde stort sett hos besteforeldrene når mamma og Mathias var på sykehuset.

– Da jeg ble gravid høsten 2017, satte vi oss mål, og da svangerskapet var nesten halvgått, turte vi å tro at Aron skulle få leve, sier Janett stille.

Hun forteller at de opplevde liten forståelse blant en del leger og annet helsepersonell. Janett var vant til å lese rapporter og forskningsprosjekter i jobbsammenheng, og hun brukte timer og uker foran pc’n for å samle relevant informasjon. Det måtte da finnes noen i verden som visste noe om gjentagende spontanaborter. Flere leger Janett og Mathias møtte, spurte om de også var leger, siden de kunne så mye. Selv skulle de ønske at legene selv ville søke mer informasjon om tematikken.

Men svangerskapet med Aron så ut til å gå bra. Inntil Janett oppdaget en blodflekk i uke 18. Hun ba selv om å få strengt sengeleie, for å forsøke å forhindre at fødselen settes i gang. Etter to uker fikk hun en infeksjon, og sparkene til Aron ble svakere og svakere. Da han ble født, 20 uker gammel, klarte han ikke å puste og døde etter få sekunder.

Aron ble gravlagt i samme minnelund som storebror Mikkel. De andre fostrene var så små at de ikke ble gravlagt. Men Janett husker dem, alle sammen.

– I løpet av denne krevende tiden hadde vi, foruten å ta oss av Felix og Leon, giftet oss, bygd hus i Stathelle, reist på ferier og prøvd å være en normal familie. Da vi mistet Aron som nummer elleve, tenkte vi at vi ikke orket mer. Helt til min empatiske gynekolog sa noe som tente gnisten vår igjen.

FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Kontaktet lege i Danmark

Janett forteller at gynekologen var hjelpsom hele veien, og at hun prøvde å finne ut av det hun ikke visste nok om. Etter at Janett hadde googlet seg frem til en spesiell avdeling ved Rigshospitalet i København, der de var spesialister på gjentatte graviditetstap, foreslo gynekologen å kontakte en kollega der.

Janett og Mathias mente at dette måtte bli aller siste forsøk, enten de fikk et barn eller ikke. Når de hadde gått gjennom så mye, ville de ha angret resten av livet hvis de ikke gjorde dette siste forsøket. De hadde prøvd alt det norske helsevesenet hadde å tilby, som riktig kosthold, hormonbehandling, blodfortynnende medisiner og IVF-behandlinger.

– Da vi fikk innkallingen fra København i mai 2018, ble vi ganske shaky begge to. Vi tok båten fra Hirtshals til København, og hadde med oss bilen, sier Mathias.

– Da vi fant frem til riktig avdeling, sto det «Fertilitetsklinikken» på glassdørene, og vi nærmest listet oss inn. Vi fant en dør med skiltet «Enhed for gjentagende graviditetstab», og begge følte at vårt aller siste håp befant seg bak den døra.

Ekteparet sa ikke et ord til hverandre, satt bare stive på hver sin klamme stol med et bord mellom. Janetts fingre var kritthvite og hun synes det var vanskelig å puste. Forventningene var så høye. Endelig ble skjebnedøren åpnet og en sykepleier sa med varme i stemmen:

– Er det paret Nielsen?

Janett og Mathias så seg om, men det var ingen andre som ventet.

– Nei, vi er paret Falkevik, svarte Mathias på klingende norsk.

– Et øyeblikk, sa sykepleieren og ble borte en halv time.

Da hun kom tilbake måtte hun bare beklage at det hadde skjedd en feil. Ved denne avdelingen behandlet de kun danske statsborgere.

Fikk følge behandlingsplanen

Janett begynte øyeblikkelig å gråte og Mathias hadde ingen ord til trøst. Avdelingslederen kom ut til dem og forklarte at enheten holdt på med et forskningsprosjekt, og at de ikke kunne følge opp par som bodde langt unna.

– Hvis dere vil, kan gynekologen hjemme i Norge sette i gang med behandlingsplanen vi har her, sa hun. Det virket som om hun hadde medfølelse med det fortvilte paret som hadde reist forgjeves.

Ekteparet ble forklart hva planen gikk ut på, og forsto at den var kontroversiell, men ikke farlig. De bestemte seg for å prøve. Medisinen Janett skulle ta hver dag er en gammel malariamedisin, som blant annet brukes til behandling av revmatiske sykdommer. Hun begynte på medisinen sensommeren 2018 og ble gravid to måneder senere. Janett tenkte at dette var siste sjanse til å få en beboer til barnerommet de har gjort i stand for lenge siden. Både hun og Mathias var reddere under dette svangerskapet enn de noen gang hadde vært før.

Gynekolog Linn Røyneland forklarer at medisinen heter Plaqenil. Som ledd i et forskningsprosjekt ble behandling med Plaqenil startet av en lege på det danske Rigshospitalet, på seksjon for gjentagende svangerskapstab. Prosjektet sprang ut fra en kvinne i England som hadde over 20 spontanaborter. Hun brukte medisinen og fikk ett levende barn.

– Det ble brukt «off-label», sier gynekologen, som ikke kan ikke se at det er publisert data fra prosjektet.

– Off label behandling må være trygt for mor og ikke minst for fosteret. Derfor er det fint at dette foregikk i et forskningsprosjekt. Malariamedisin brukes mot en del revmatiske autoimmune sykdommer. Vi kjenner det også fra andre sykdommer, men ikke til bruk i graviditet.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Omstridt behandling

Janett gikk til kontroll hos gynekologen hun kjente seg så trygg hos hver uke, og alt så fint ut inntil uke 12. Da var det åpning på livmorhalsen. Skulle de miste dette barnet også? Det var ikke til å holde ut. Han fikk navnet Fillip August i uke 14. Janett ble hasteinnlagt og fikk operert inn en cerclage i uke 15.

De visste at det ikke var risikofritt, men både spesialisten på cerclage og ekteparet vurderte abortfaren for større uten dette båndet rundt livmorhalsen. Kirurgen kapret en operasjonssal og fikk inngrepet utført med en gang. Janett og Mathias valgte å følge sin egen magefølelse under hele svangerskapet. De fikk låne en sykehusseng fra kommunen. Den ble plassert i stua, og der ble Janett liggende. Hun sto kun opp for å gå på toalettet. Mathias var husfar og sto for alt det praktiske hjemme, i tillegg til sin vanlige jobb. Med to aktive gutter som skulle følges opp, matlaging, husvask og støtte for Janett, hadde han hendene fulle. Janett lå mye alene, når de tre gutta hennes var ute på diverse aktiviteter.

Hun hadde stadig smerter og ble hentet av ambulanse flere ganger. Det var skummelt, men det roet seg hver gang. Fordi hun lå stille så lenge, måtte hun sette sprøyter med blodfortynnende hver dag, for å unngå blodpropp. Selv om det var en utrolig tøff periode, tenkte Janett at hvis det førte til et levende barn, var det verdt alt slitet. Og skulle det gå galt, ville hun vite med seg selv at hun hadde gjort absolutt alt som sto i hennes makt.

– Problemet med gjentatte spontanaborter, er at vi har lite evidence based behandling å tilby. I Norge finnes det heller ingen egen seksjon/avdeling som steller med spontanaborter. Jeg tror heller ikke det er noe samarbeid mellom de skandinaviske landene, noe som antageligvis ville vært til hjelp for denne pasient gruppen, sier gynekolog Linn Røyneland.

Tolvte forsøk var vellykket

Da de passerte den magiske grensen på 28 uker, ble de vordende foreldrene enda mer engstelige. Nå ville ikke gutten være i kategorien «ekstremt prematur», men han burde absolutt holde seg i ro noen uker til. Janett, som hadde opplevd at spark ble svakere og til slutt forsvant, var glad for at Fillip August var en aktiv krabat.

Cerclagen ble fjernet 27. mai, på tvillingenes bursdag, og Janett var skjelven da hun sto opp av sengen. Hun merket at muskelmassen nesten var borte. Tirsdag 18. juni ble hun lagt inn og fostervannet ble tatt. Hun var i uke 37 og livredd for at noe skulle gå galt på målstreken. Mathias var like nervøs. Han forteller at han følte sin rolle som mann og kommende far ble undervurdert gjennom svangerskapene.

Janett er klar på at det ikke blir likestilling bare ved at foreldrepermisjonen deles i to, og mener både helsevesenet og samfunnet har en jobb å gjøre der.

– Da Fillip skjønte at det var klar bane, kom han som en rakett, sier Janett og ler.

– Å få den friske, fine gutten på brystet, med Mathias tett inntil, var et ubeskrivelig øyeblikk. Fillip veide 3000 gram og var 50 centimeter lang. Nå er han en av de lengste toåringene i barnehagen.

Janett vet fremdeles ikke hva som forårsaket alle abortene, hun fikk ingen diagnose. De vet heller ikke hvorfor det gikk bra med Fillip, kanskje var det både medisinen, cerclagen og sengeleiet som gjordet det? Janett valgte å fjerne livmoren da hun sluttet å amme, for å være sikker på ikke å bli gravid igjen. Familien, og ikke minst Felix og Leon, er glade det ikke blir flere forsøk.

– Vi klarer ikke flere slike påkjenninger nå, og er lykkelige for våre tre fine gutter. For selv om vi har kommet i mål, husker både kropp og sinn alle opplevelsene på veien. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet fordi jeg er så glad, og jeg sørger fortsatt over alle barna vi mistet, sier Janett.

Hun forteller at det nærmer seg Arons bursdag. Da må hun ha litt tid for seg selv, tenne lys og tenke på den lille gutten som bare så vidt trakk pusten før han var borte for godt. Hun er takknemlig for hjelp og støtte, og håper andre som strever kan få nytt mot.

– Nå skal vi fokusere på de som lever, og ikke minst skal Mathias og jeg ta oss tid til å være kjærester igjen. Det er befriende å vite at vi ikke skal lage flere barn, sier Janett og smiler.

Hun forteller om tilstedeværende besteforeldre som mer enn gjerne stiller som barnevakt.

– Og når vi klager over at Fillip er så viljesterk, minner vi hverandre på at det kanskje er derfor han holdt seg i magen min i 37 uker, sier trebarnsmoren.

FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer