Hvordan foreldre takler skilsmissen eller samlivsbruddet, har stor betydning for barn. Ikke bare i det øyeblikket bruddet skjer og i tiden like etterpå, forskning viser at det også kan ha innvirkning på barnets psykiske helse senere i livet.
Med dette i bakhodet, kan det være vanskelig for foreldre å vite hvor mye de bør involvere barna i det som skjer.
Jartrud Sofie Frafjord er psykolog og leder for Spisskompetanseteamet Barn og unge i familievernet. Hun mener barn bør få nok informasjon til å forstå sin egen livssituasjon.
Dersom foreldre velger å fortelle barna minst mulig, kan det nemlig skape en usikkerhet hos barna.
– Barn som blir overlatt til å lage sine egne forklaringer kan for eksempel tenke at det er deres skyld at foreldrene gikk fra hverandre. Å ikke snakke om bruddet og det som skjer i familien, gir et signal til barn om at dette er skummelt og for vanskelig å snakke om. Da blir det vanskeligere for barn å gi uttrykk for spørsmål, reaksjoner eller behov de måtte ha i etterkant av bruddet, sier hun.
- Veien ut av ensomhet handler nesten alltid om én ting
Barn har behov for en forklaring
Det er riktignok stor forskjell på hva en femåring og en 15-åring kan forstå av det som skjer mellom foreldrene.
Begge har ifølge psykologen behov for en forklaring på det som skjer i familien, men det er forskjell på hvor mye og hvilken informasjon de trenger.
– Samtidig bør søsken få en felles forklaring. Det styrker samhørigheten dem imellom å ha en felles forståelse av det som skjer. Man kan for eksempel si at mamma ikke har kjærestefølelser for pappa lengre og da blir det for vanskelig for dem å fortsette å bo sammen som om de fortsatt var kjærester. Eldre barn kan få noe mer informasjon hvis de selv etterspør det.
Uansett alder mener hun at foreldrene etter at det har gått litt tid, bør følge opp gjennom å spørre hvordan barna har det nå som foreldrene har skilt lag. Slik signaliserer de at det er greit å snakke om det som har skjedd i familien.
Dette fordi barn i alle aldre trenger at foreldrene gir aksept for alle typer følelser i etterkant av samlivsbruddet.
Fortelle om årsaken til bruddet?
Men hvor åpen bør foreldre egentlig være om den egentlige årsaken til bruddet? Hvis foreldrene er enige om å gå fra hverandre, er det som regel ikke så vanskelig.
Situasjonen er mye mer utfordrende når den ene ønsker brudd og den andre ikke, eller dersom bruddet var utløst av utroskap eller andre former for krenkelser fra den ene.
– Hvis barna har fått med seg at det har skjedd noe mellom foreldrene, eller at en av foreldrene ikke ønsker bruddet, kan de trenge at foreldrene setter noen ord på det. Da gir foreldrene barna mulighet til å snakke om det de har av spørsmål og egne reaksjoner. Fortielser, undertrykte følelser og vonde hemmeligheter i familien er ikke godt for barn, for da oppfatter barnet at dette er noe vi ikke kan snakke om, sier Frafjord.
– Det enhver forelder bør spørre seg om, før man gir barn informasjon om årsaken til bruddet, er hvorvidt man ønsker å gi dem den forklaringen for barnas del, eller for sin egen del. Det kan være gode grunner for å fortelle barn noe om årsaken til bruddet, men en forelders behov for å legge skylden på den andre eller høste sympati hos barna, er ikke blant dem.
Frafjord opplever at de fleste foreldre er opptatte av å skjerme barna sine for det som er vanskelig mellom dem, men at noen barn allikevel blir involvert.
– De lever jo tett på foreldrene og er naturlig nok oppmerksomme på foreldrenes sinnsstemning. Barn er ikke passive tilskuere. De prøver selv å forstå og påvirke det som skjer i familien deres, sier hun.
- Noen ganger kommer de hvite løgnene i ren desperasjon
Stor variasjon i hvor mye foreldre involverer barna
Trude Trønnes Eidsvold har gjennom sine mange år som barneadvokat sett utallige eksempler på de mest negative sidene ved en skilsmisse. Sammen med Rosa von Krogh har hun også skrevet «Skilsmissehelter», en håndbok til barn som har skilte foreldre.
Hun mener det ikke finnes noe fasitsvar på hvor mye man skal involvere barna, da skilsmisse-landskapet er så variert og sammensatt.
– Du har alt fra de enkle og ukompliserte skilsmissene, til stygge brudd med dysfunksjonelt familieliv i forkant av bruddet. Selv om begge kan oppleves som livskriser, er det to svært forskjellige situasjoner, sier hun.
– I forhold til de sakene vi jobber med, som jo er konfliktsaker, ser vi stor variasjon i hvor mye foreldre involverer barna sine. Noen diskuterer konflikten med barna og lar dem få lese dokumentene i foreldrenes sak, mens andre foreldre forsøker å skjerme barna sine mest mulig. Selv er jeg tilhenger av å ha et transparent familieliv, men jeg synes det finnes en del ting man skal få slippe å måtte forholde seg til som barn.
Bør skjermes fra de voksnes konflikt
Uansett problemstilling, mener Eidsvold at hovedregelen bør være å alltid sette barna først og gi informasjon som er tilpasset det enkelte barnets modenhet.
– Jeg råder alltid våre klienter til å skjerme barna for den voksne konflikten. Jeg synes man også bør være ganske ullen rundt årsaken til at man skal skilles, slik at barna slipper å ta stilling til det voksne bruddet.
– Jeg synes ikke barn trenger å få vite om utroskap. Men dersom man for eksempel bor på et lite sted hvor bruddet har fått stor oppmerksomhet, kan det kanskje være en fordel å gjøre barnet trygg på en historie de kan fortelle - slik at de er litt mer polstret i møte med verden der ute.
Eidsvold er opptatt av at et samlivsbrudd er de voksnes avgjørelse, og at barnet skal få slippe å ta stilling til hvem som er den moralske vinneren.
– Man bør være forsiktig med hvordan man omtaler den andre. Barnet skal jo ikke skille seg fra pappa eller mamma, men fortsatt være i en god og trygg relasjon til den andre voksne. Det er viktig at voksne står frem som stødige og sterke, til tross for at de er i en egen krise og kanskje kan synes at det er vanskelig.
I mer betente brudd, hvor det for eksempel handler om rus, psykisk helse, vold eller overgrep, mener hun det er helt andre spilleregler som gjelder. I slike tilfeller råder hun foreldre å søke hjelp hos profesjonelle.
– Hvis man for eksempel har vært utsatt for vold av sin tidligere partner vil det jo klart være behov for en annen form for kommunikasjon, og også opplysning av saken for barna. Her tenker jeg at det må kompetanse inn, som både kan noe om tematikken, men som også behersker det å snakke med barn om disse vanskelige tingene. Da handler det ikke lenger om å beskytte barnet mot bruddet, men å hjelpe barnet i en situasjon det klart er en del av.
Kan flytting i barndommen være en belastning senere i livet?
Greit å vise barn at man sørger
En skilsmisse eller et samlivsbrudd kan utløse et skred av følelser og for mange oppleves det som en stor sorg. Psykolog Jartrud Sofie Frafjord synes det til en viss grad er greit at foreldre viser barnet at man gråter og sørger over det som har skjedd.
– Barn har ikke vondt av å se at foreldrene også har følelser og reaksjoner. For barn kan det virke mer forvirrende om de ikke ser noen reaksjoner hos foreldrene. Da kan barna tenke at heller ikke de har lov til å sørge. Foreldres gråt kan vise barna at det er helt greit å gråte og være lei seg, sier hun.
– Men det er én ting foreldre må være oppmerksomme på, og det er at ikke barna går inn i en omsorgsrolle overfor foreldrene. Det kan barn ha lett for å gjøre hvis de oppfatter at foreldrene har det veldig tungt. Dette kan foreldrene unngå ved å signalisere til barna at selv om jeg er lei meg, så klarer jeg å ta vare på meg selv, og jeg kan oppsøke trøst og støtte hos andre voksne hvis jeg trenger det.
– De første alenehelgene lå jeg og gråt fordi jeg savnet barna
Unngå å snakke stygt om hverandre
Selv om det til en viss grad kan være bra å involvere barnet i det som har skjedd, finnes det allikevel en del fallgruver foreldre bør forsøke å unngå.
Frafjord råder foreldre til å ikke bruke negative karakteristikker om hverandre, eller involvere barn i økonomisk oppgjør og barnebidrag.
– Man bør for eksempel ikke omtale den andre som egoistisk, gjerrig, selvopptatt eller hysterisk, og man bør ikke fortelle barn hvor mye man må betale til den andre i bidrag. Det man derimot bør snakke om er hvordan barna har det med det som skjer i familien, og om det er noe barna ønsker endring på. Dette bør man gjøre flere ganger, ikke bare midt i bruddet.
Dersom foreldre klarer å involvere barna i skilsmissen på en god og gjennomtenkt måte, kan det ifølge psykologen til syvende og sist komme barnet til gode.
– Alt som er vanskelig i livet kan man lære noe av og vokse på. Sånn er det med brudd mellom foreldrene også. Barn kan komme styrket ut av det hvis de erfarer at foreldrene håndterer kriser, vonde følelser og omstillinger på en god måte. Det gir barn håp og tro på at motgang er noe som kan mestres, sier hun.
– Barn kan også komme nærmere sine foreldre fordi både barn og foreldre gjerne verdsetter enda mer den tiden man får sammen.
Skilsmissebarn som bor hos begge foreldrene er mindre stresset
