Ballerinaskoene vipper forsiktig opp og ned. De er gamle og fra Chanel. Størrelse 40 og godt brukt. De sitter på føttene til den unge mannen som har benket seg overfor meg med korslagte bein og myke bevegelser. Han er 20 år, modell, og blitt spådd å bli en stor stjerne av Vogue.

På catwalken viser han kvinnekolleksjoner. Det samme er hans egen garderobe fylt med hjemme på rommet i hans fars hus i Brønshøj. For Vincent Beier har alltid følt seg mest tilpass i kvinneklær.

I den ideelle verden stoppet historien her. Det burde ikke være mer å skrive om. Men det er det. For samtidig som Vincent liker å gå i klær som ikke er laget med hans kjønn for øye, er han samtidig fullt ut fornøyd med det han er født med mellom beina. Og det er et problem. Ikke for ham, men for omverdenen. For han passer ikke inn i boksen for hannkjønn. Og det gjør det hele så komplisert å forholde seg til for omverdenen.

Derfor blir dette historien om en ung mann som har kjempet en kamp som de færreste skal igjennom, men som er viktig for at det i framtiden ikke skal skrives flere slike historier om mennesker hvis identitet verden har vanskelig for å romme, forstå og akseptere – fordi de ikke passer inn.