Ulykke i fjellet

- Jeg tenkte på den lille i magen, som kanskje aldri skulle få treffe pappaen sin

Gravide Karoline opplevde sitt livs mareritt da hun fikk beskjed om at ektemannen hadde vært utsatt for en brutal ulykke i fjellet.

ULYKKE I FJELLET: Karoline Teien Blystad trodde hun skulle miste ektemannen Jørgen Teien Blystad, etter en fallulykke i Hurrungane i Jotunheimen i 2020. Dette bildet er tatt ved en annen anledning. I bæremeisen er lille Brede. FOTO: Privat
ULYKKE I FJELLET: Karoline Teien Blystad trodde hun skulle miste ektemannen Jørgen Teien Blystad, etter en fallulykke i Hurrungane i Jotunheimen i 2020. Dette bildet er tatt ved en annen anledning. I bæremeisen er lille Brede. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

I den nye NRK-podkastserien SOS Nødtelefonen, blir vi som lyttere med i kulissene når uhell og ulykker inntreffer, og man blir nødt til å kontakte nødsentralene 110, 112 eller 113.

I episode fire, som har fått tittelen Fallet fra Hurrungane, er vi flue på veggen den dramatiske dagen 19. august 2020 da uhellet inntreffer Jørgen Teien Blystad (34) og kompisen Espen Mikkelsen (37), som er på topptur ved Søre Dyrhaugstind i Jotunheimen.

Bergenseren Jørgen faller 15 meter ned fjellveggen, og en desperat og fortvilet Espen tilkaller hjelp. Han legger merke til at kompisen er hardt skadd ved hodet, og at foten nærmest er blitt knust i fallet.

DEN SKJEBNESVANGRE TUREN: Espen Mikkelsen (t.v.) og Jørgen Teien Blystad fotografert i Jotunheimen kort tid før ulykken inntraff. FOTO: Privat
DEN SKJEBNESVANGRE TUREN: Espen Mikkelsen (t.v.) og Jørgen Teien Blystad fotografert i Jotunheimen kort tid før ulykken inntraff. FOTO: Privat Vis mer

På Blommenholm i Sandvika sitter Jørgens gravide kone Karoline (35) på hjemmekontor, og får sjokk når hun leser en nyhetsmelding om at noen har fått en steinblokk over seg i Hurrungane. Hun mistenker med én gang at noe er fryktelig galt.

En telefon til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) bekrefter de vonde mistankene hennes; det er ektemannen Jørgen som er skadet. Tusen tanker svirrer i hodet hennes da hun får beskjeden.

- Jeg tenkte først og fremst på barna. Sønnen vår Brede på 3 år, og den lille i magen som kanskje aldri skulle få treffe pappaen sin. Det kunne ikke være meningen at det skulle ende sånn som dette, så altfor tragisk, forklarer Karoline til KK.

Den skjebnesvangre augustdagen er Karoline gravid i syvende måned, og etter at hun har lagt på røret med AMK går hun rundt og rundt i familiehuset.

Karoline hyperventilerer ukontrollert, og begynner å forestille seg alle mulige forferdelige scenarioer.

- Jeg kunne ikke bli alenemor nå.

Klarte ikke å fortelle sønnen hva som hadde skjedd med pappa

Etter at hun har fått roet seg ned, begynner hun å tenke på alt det praktiske som må ordnes. Resten av familien må få beskjed om hva som har skjedd med Jørgen, og ikke minst må hun hente sønnen Brede i barnehagen.

- Jeg måtte prøve å late som at ingenting hadde skjedd, for jeg orket ikke å prøve å forklare til en på knapt tre år hva som hadde skjedd med pappa. Da hadde jeg knekt helt sammen, sier Karoline ærlig.

Samme dag som ulykken inntraff flyr Karoline til Bergen, der Jørgen ligger innlagt på Haukeland sykehus. Også Jørgens foreldre og søster er med.

- Vi hadde fått vite at han sannsynligvis kom til å overleve, men jeg klarte ikke å stole helt på det. Da jeg gikk innover sykehusgangen, var jeg helt overbevist om at jeg bare skulle se en forslått person ligge i koma - jeg var kvalm og gruet meg veldig.

Men på overvåkningen ble Karoline møtt av en våken ektemann som tullet og lo - til tross for at fallet hadde resultert i brudd på syv ryggvirvler, punktert lunge, hjernerystelse, ødelagt skulder og knust fot.

- Han var tydelig neddopet på all slags smertestillende, men det var likevel hans humor. Vi hadde fryktet en alvorlig hjerneskade - og at han skulle være en helt annen, eller ikke kjenne oss igjen, forklarer Karoline.

Var redd for at ektemannen skulle dø i løpet av natten

Selv husket ikke Jørgen hva som hadde skjedd med ham, og den første uken hadde han problemer med å ta innover seg alvoret på grunn av hukommelsestapet og påvirkning fra sterke smertestillende.

- Den uka måtte jeg fortelle ham sikkert ti ganger hva som hadde skjedd. Jeg følte vi var på to forskjellige planeter en stund, der jeg gang på gang fortalte ham hvor utrolig glad jeg er i ham mens jeg gråt.

Jørgen hadde naturlig nok ikke kjent på den samme følelsesmessige berg-og-dalbanen som den nærmeste familien hadde gjort.

- Vi hadde kjent på en enorm frykt for at Jørgen skulle dø fra oss. Jørgen selv slapp dette, nettopp på grunn av de sterke medisinene og hukommelsestapet.

Spesielt den første natten etter ulykken ble vanskelig for den vordende tobarnsmoren å komme seg gjennom.

- Jeg sov fryktelig lite, og var veldig urolig for om Jørgen skulle ha fått en hjerneblødning eller noe annet forferdelig i løpet av natten.

Da et ukjent Bergensnummer vises på displayet på telefonen hennes, er hun redd for at beskjeden om at ektemannen har dødd fra henne skal komme.

- Men det var Jørgen som ringte meg fra sykeshustelefonen! Han hadde utrolig nok klart å huske telefonnummeret mitt - noe han nesten ikke klarer under normale omstendigheter en gang, sier hun hjertelig.

- Og da skjønte jeg at hjernen hans fungerte godt, til tross for den trøkken han hadde fått. Han spurte også tidlig etter sønnen vår.

Sønnen kom én måned før termin

Etter en stund blir Jørgen, som måtte amputere deler av benet som følge av ulykken, overflyttet fra Haukeland sykehus til Bærum sykehus.

Bare noen dager etter ankomsten til det nye sykehuset ikke langt fra familiehjemmet på Blommenholm, kommer lille Olav til verden 13. september 2020 - én måned før termin.

- Det var mye adrenalin som raste rundt i kroppen, og generelt mye stress, mange tanker og dårlig søvn i flere uker etter ulykken. Jeg vet ikke om det hadde noen sammenheng, men noen få dager etter at Jørgen ble overflyttet til Bærum sykehus startet fødselen brått, forklarer Karoline.

- Olav kom til verden etter en veldig kort fødsel og Jørgen, som var hjemme med Brede akkurat denne dagen, ble kjørt opp av naboen og rakk akkurat å være med på den siste halvtimen. Det var et utrolig skjørt og rørende øyeblikk da Jørgen fikk holde lille Olav.

Selv om Olav var prematur, forklarer Karoline at han var frisk og fin.

- Jeg var absolutt ikke forberedt på at han skulle komme så tidlig, og trodde jeg dro på sykehuset for en sjekk. Derfor hadde jeg ikke med meg noen ting - hverken til meg selv eller babyen. Heldigvis ble vi tatt godt vare på av sykehuspersonalet, og Jørgen, som egentlig var innlagt én etasje over oss, kunne være sammen med meg og Olav stort sett hele tiden.

Ektemannen Jørgen skulle egentlig på rehabilitering etter sykehusoppholdet, men dette ble utsatt noen uker ettersom lille Olav hadde kommet til verden - noe Karoline var veldig glad for.

- Jørgen var til stor hjelp, selv om han bare kunne hinke rundt, fordi han hadde amputert det ene beinet og operert den ene skulderen, slik at det ikke gikk an for ham å bruke krykker ...

Tobarnsmoren Karoline har opparbeidet seg en stor respekt for alenemødre og alenefedre etter de tøffe ukene hun var alene med barna, mens ektemannen var på rehabilitering.

- Det var krevende å være alene med to små barn, som sov elendig på nettene, men heldigvis hadde vi familie, venner og naboer som stilte opp på en fantastisk måte.

TURGLADE: Jørgen og Karoline på tur på Senja i Nord-Norge én måned før ulykken. FOTO Privat
TURGLADE: Jørgen og Karoline på tur på Senja i Nord-Norge én måned før ulykken. FOTO Privat Vis mer

Koronarestriksjonene begrenset naturlig nok besøk en del, men Karoline opplevde at folk bidro der de kunne.

- Vi fikk middager og frokostpakker på døra, fryseren ble fylt opp med mat, vi fikk hjelp til barnehagelogistikken, til trilleturer, og hjelp til diverse småprosjekter her hjemme som ikke var blitt ferdige før ulykken.

- Vi fikk virkelig kjenne hvor godt det er å ha folk rundt seg!

Møttes gjennom DNT

Karoline og Jørgen har vært kjærester i snart 12 år, og giftet seg i 2013. De er begge svært aktive, og elsker å ferdes i naturen. Det var også gjennom Den Norske Turistforening (DNT) at de møttes, der de begge var turledere.

I dag sitter Karoline i styret i DNT Oslo, og var tidligere leder i DNT ung. Jørgen har vært i styret i både DNT fjellsport, Bergen turlag og DNT ung.

- Hva har ulykken lært dere?

- Ulykken var ren og skjær uflaks - og sånn sett er det ikke så mye å lære av det. Den store steinblokka kunne løsnet når som helst og det var selvfølgelig veldig uflaks at den løsnet da Jørgen gikk der. Det er på en måte noe av risikoen en tar ved å bevege seg i fjellet, og spesielt i bratt terreng, forklarer Karoline.

FRILUFTSLIV: Jørgen og Karoline møttes gjennom DNT, der de begge var turledere, og har overført friluftsgleden til barna Brede (bak) og Olav. FOTO: Privat
FRILUFTSLIV: Jørgen og Karoline møttes gjennom DNT, der de begge var turledere, og har overført friluftsgleden til barna Brede (bak) og Olav. FOTO: Privat Vis mer

Hun påpeker at det var veldig heldig at Jørgen fortsatt hadde på seg klatrehjelmen da ulykken skjedde, og at den trolig beskyttet hodet hans ekstra godt i fallet.

- Hvis det skal være noe læring å trekke ut av ulykken må det være følgende: ha med en mobil med strøm. Skru mobilen på flymodus når du ikke bruker den, eller ha med ekstra batteripakke. Historien kunne endt veldig annerledes om Espen ikke hadde hatt noe strøm igjen på mobilen, og måtte gå mange timer for å hente hjelp.

- Hvordan har Jørgen det i dag?

- Han er heldigvis en fyr med mye godt humør og en positiv innstilling til det meste. I denne situasjonen har han imponert meg - det er ikke mye svartsyn eller sutring - enda han hadde hatt god grunn til det, sier Karoline ærlig, og legger til:

- Men selvfølgelig må det være lov å bli frustrert og lei seg innimellom, når amputasjonsstumpen verker eller man innser at det er noen ting man aldri får gjort igjen.

Karoline synes det er viktig å få frem at det ikke alltid er nok med godt humør, og så ordner alt seg.

- Han har vært heldig med at han ikke har fantomsmerter, som mange plages mye med etter en amputasjon. Dette ville påvirket både det fysiske og det psykiske mye tror jeg.

Ingen ny frykt etter ulykken

Den sporty tobarnsfaren Jørgen har allerede prøvd seg på både sykling, langrenn, topptur, isklatring og dratt barn i pulk etter ulykken, og ifølge Karoline har det meste gått veldig fint.

- Vi har ikke prøvd oss på topptur på beina enda, og det blir nok antakelig litt utfordrende for Jørgen å gå med protesen i veldig ulendt terreng, selv om ingen av oss har utviklet en ny frykt for den typen bratt terreng etter ulykken.

Det er ingen tvil om at familien på fire kommer til å fortsette å være mye på tur.

- For det er ute i naturen vi trives aller best! Med to små barn blir det naturligvis litt mer nærfriluftsliv enn før, men det er også helt flott, sier tobarnsmoren Karoline til KK.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer