Reportasje

«Din tre år gamle sønn er funnet livløs»

Karina Eidem (33) og Magnus Lutman (38) opplevde alle foreldres verste mareritt.

– Daniel gir så mye av seg selv. Han har et utrolig smittende humør, og jeg er dypt takknemlig for at han er her hos oss, hver eneste dag, sier Karina. Foto: Kristin Støylen
– Daniel gir så mye av seg selv. Han har et utrolig smittende humør, og jeg er dypt takknemlig for at han er her hos oss, hver eneste dag, sier Karina. Foto: Kristin Støylen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
En oktoberdag i 2010, ble tre år gamle Daniel hundre prosent invalid etter å ha blitt hengende fast i et lekeapparat i barnehagen, med en strikk rundt halsen.

Dette er Karina Eidem (33) og Magnus Lutmans (38) historie om reisen bort fra det varmeste stedet i helvetet.

LES OGSÅ: – Jeg er så glad for at vi kysset farvel

Karina Eidems sønn, Daniel, ble invalid etter en barnehageulykke. Foto: Kristin Støylen
Karina Eidems sønn, Daniel, ble invalid etter en barnehageulykke. Foto: Kristin Støylen Vis mer

Liv eller død? Det umenneskelige valget

Det er ingenting i livet som kan forberede deg på dette: Telefonen fra barnehagen om at du må sette deg ned. Din tre år gamle sønn er funnet livløs ved lekeapparatet, ambulansen er allerede på vei til sykehuset.

Eller på dette: Synet av det elskede, lille ansiktet, hvitt og med gjenlukkede øyne, omgitt av et kobbel av helsepersonell som jobber tungt med hjerte og lungeredning.

Eller dette: Han har puls! Hjertet slår! Men skadene er så store at de egentlig har mistet ham. På den tiende dagen besluttes det å koble respiratoren fra for å se om Daniel kan leve uten. Men om han ikke gjør det – vil de velge å koble respiratoren på igjen eller ikke? Liv eller død? Det umenneskelige valget er deres.





MR-skanning viser katastrofalt store skader og det er usikkert hvilke funksjoner som vil fungere. Det er ingen selvfølge at han vil klare å puste selv, se eller høre, hoste eller svelge. Men de har sett hvordan han har strittet imot respiratoren. De har sett ham respondere når storebror Sebastian har kilt ham under armen. Og det er alt de trenger å vite.

– Vi visste at han ikke ville være den samme Daniel som før ulykken, men han var likevel Daniel for oss, sier Karina, og stryker hånden gjennom håret hans.

Daniel puster selv når respiratoren kobles fra. Men etter hvert som han åpner øynene, tenker to foreldre at det er kjørt. Det eneste tilbake i blikket nå, er gråt uten tårer.

– Han var en liten gutt som var urolig stort sett hele døgnet, som nesten ikke sov, som ikke kunne ha på seg klær fordi han badet i svette og hadde ekstreme spasmer og smerter. Det meste av smertestillende og beroligende ble prøvd ut, uten at det ga god nok effekt. Det hendte vi tenkte at det beste likevel hadde vært å velge døden, forteller Karina.

LES OGSÅ: – Derfor er jeg ikke redd mer

– Godt nyttår lillebror, dette er ditt år

Men hvem er de til å gi opp? Når Daniel selv «kjemper med krefter vi ikke ante kunne finnes i en så liten kropp». Når tårene kommer, er selv dét et fremskritt. Og i november, en drøy måned etter ulykken, smiler han.

– Det varte kanskje bare et halvt sekund, men vi levde veldig lenge på det smilet, forteller pappa Magnus.

1. januar 2011 setter Karina seg ned og skriver det som blir det første innlegget på bloggen hun gir navnet Kjempen Daniel.

Det er nyttårsaften hun skriver om, en kveld de grunnet sykdom måtte feire uten Daniel: «Det falt noen tårer i går ... for hvordan det skulle ha vært, men ikke blei. For armene jeg skulle hatt rundt halsen min, vekta di i favnen min, da klokken bikket midnatt, og et nytt år startet.»

Men samtidig skriver hun, og dette skal komme til å særprege bloggen, for midt i det mørkeste, finner Karina alltid lyset: «Vi hevet glassene for deg i går Daniel, vi skålte for deg. Jeg, pappa og storebror ♥ Vi elsker deg og savner deg ♥ Vi håper at du sakte, men sikkert kommer tilbake til oss. Og vi skal gjøre ALT for at det skjer. Godt nyttår lillebror, dette er ditt år ♥.»

LES OGSÅ: Husker hvert minutt av tsunamien

DET VANSKELIGSTE VALGET: – Om vi hadde fått valget mellom liv eller død igjen, hadde vi igjen valgt livet. Foto: Kristin Støylen
DET VANSKELIGSTE VALGET: – Om vi hadde fått valget mellom liv eller død igjen, hadde vi igjen valgt livet. Foto: Kristin Støylen Vis mer

Vendepunktet

Få timer etter å ha skrevet innlegget, får Karina og Magnus beskjed fra sykehuset om at Daniel har blitt markant bedre, nærmest på slaget tolv nyttårsaften skal tårestrømmen ha stoppet opp.

De neste dagene får de også selv se hvordan spasmene avtar, og fra knapt å ha sovet begynner Daniel nå også å finne roen om nettene.

En uke etter nyttårsaften kommer det største vendepunktet. De har tatt ham med hjem for å overraske storebror på morgenen, og der, med hele familien samlet i senga, begynner Daniel å lage lyder – og ler. Når Daniels jevnaldrende fetter kommer på besøk samme ettermiddag, gapskratter han.

– Vi kunne nesten ikke tro det, vi var bare så lykkelige og følte vi hadde fått igjen litt av den Daniel vi så sårt savnet, forteller Karina.

LES OGSÅ: – Jeg var gul og blå i ansiktet

(Artikkelen fortsetter underbildet)






Kjempen Daniel

Fra å ha opplevd de tre første månedene som «nesten ikke levelige», er det som om alt nå letner. Gjennom ukentlige møter med leger, sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter settes stadig nye porsjonsmål. Med daglig trening tåler han snart å forflyttes fra seng til gåstativ og lærer seg å sitte i rullestol.

Tilsynelatende små fremskritt, men for familien, som ble forberedt på at minimale fremskritt ville skje, enorme seire.

Selv det å se ham reagere på en sur appelsin, kan løfte to foreldre til himmels. Etter syv måneder på sykehuset kan Daniel endelig få komme hjem. Hjemme har en nabo og familien pyntet med småflagg og ballonger. Og for alltid vil 2. mai være flaggdag for familien.

– Vi kjente en enorm lettelse og glede over å ha kommet oss så langt. Endelig var vi samlet igjen alle fire, forteller Karina.

Om noen fortsatt skulle undre seg over bloggens navn, var Kjempen Daniel aldri noe Karina trengte tenke på, det ga seg selv. For som han har kjempet. Og som to foreldre har kjempet – med den kraften kun uforbeholden kjærlighet kan gi.

Det er på kjempendaniel.blogspot.no, den 4. oktober, på to årsdagen for ulykken, Karina oppsummerer det hele slik:

«Daniel er en livsnyter. Han er sterk. Og er vi trist og lei, hjelper det å være sammen med han. Han fortjener det beste her i livet. Og vi gjør alt i vår makt for å gi ham det. For han gir oss så utrolig mye tilbake. Jeg er glad for at jeg kan si, at om vi hadde fått valget mellom liv eller død igjen, hadde vi igjen valgt livet.»

LES OGSÅ: Nye spor i Therese-saken

Hår/makeup: Charlotte Helen Velle

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer