Hun framstår som ungdom flest, på utsiden, men kampen Kesia M. Andersen Næsse (24) har kjempet på innsiden, er det få som ser.
Unge mennesker i 20-årene drømmer som regel om utdanning og jobb. Kesia har også disse drømmene, men er innstilt på at det vil ta litt lengre tid.
Vi er hjemme hos moren Merete (55) og stefaren Per Ole (67) i Trøgstad i Indre Østfold. Kesia hadde på forhånd et sterkt ønske om å møtes på «hjemmebane», det føles tryggere.
– Jeg er ofte hjemme hos mamma og Per Ole. Støtten fra dem betyr utrolig mye for meg, og vi har en fin dynamikk sammen. Mamma og jeg er dessuten bestevenner og kan snakke om alt.
Mor Merete nikker samtykkende. Det er åpenbart at forholdet mellom mor og datter er varmt og nært.
Kesia vokste opp sammen med begge foreldrene i hjertet av Oslo. De ga henne en trygg barndom. Faren Frode har alltid stilt opp og har hatt en sentral plass i Kesias liv.
– Som barn var jeg veldig intens og hadde masse energi. Jeg kunne lett bli for «voldsom» for dem rundt meg. Jeg var også utrolig sta og skulle ha ting på min måte – noe som ikke alltid var like populært, innrømmer hun.
LES OGSÅ: - Vi har klart å tilpasse oss
Hun var «annerledes» og ble utstøtt og mobbet av de andre elevene. I samtaler kan hun ha lett for å falle ut og skifter derfor samtaleemne.
– Enkelte ser på meg som rar og distré, men det er jo ikke det dette handler om. De vennene jeg fikk, og fremdeles har, tok meg som den jeg var. Gode venner som tar deg for den du er, er viktig, sier hun.
I barne- og ungdomsårene holdt Kesia seg mye for seg selv, men da hun begynte på ungdomsskolen, oppsøkte hun helsesøster for å få hjelp.
– Jeg ville ikke gå på skolen på grunn av mobbingen og fordi jeg følte meg annerledes.
Det hjalp imidlertid ikke å ta kontakt med helsesøster – mobbingen sluttet riktignok i skoletiden, men når skolen var slutt, sto medelevene og ventet på henne.
– Ungdomsskolen var uutholdelig. Mobberne ropte kommentarer og spyttet etter meg, erindrer hun.
Det var ikke bare det sosiale som var et problem, men også det rent faglige. Helsesøsteren henviste derfor Kesia videre til PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste).
– Jeg slet med konsentrasjonen, flere fag og innlæringsevnen.
LES OGSÅ: - Jeg måtte gi slipp på kontrollbehovet mitt
Da Kesia skulle begynne i niende klasse, flyttet familien fra Oslo til Trøgstad.
– Jeg var glad for at vi flyttet, det var godt å komme bort fra «alt». Jeg begynte på BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) i Askim da jeg var 14 år.
Foreldrene valgte å la henne begynne på Steinerskolen, et valg de ikke har angret på.
– På Steinerskolen tok de imot meg med åpne armer. Det var bare gutter i klassen, og de tok vare på meg. Jeg følte meg, for første gang, som en del av et miljø. Det var veldig bra for meg, sier Kesia.
Spesielt én lærer gjorde hverdagen enklere. Han tok henne på alvor og tilrettela skolehverdagen, slik at hun opplevde mestring og selvfølelse.
Noen av Kesias utfordringer er at hun ofte gjør ting vanskeligere enn de er. Hun kompliserer ting.
– Læreren «så» meg og ga meg privattimer mens de andre hadde tysk. Han lærte meg på en god måte, slik at jeg forsto. Det er jeg utrolig takknemlig for. Det var også han som i sin tid fikk i gang utredningen angående ADHD-en min.
Pål, som han heter, tok nemlig kontakt med mor Merete, for å legge en plan om hvordan de skulle hjelpe henne.
– Da jeg etter et år med utredninger fikk diagnosen ADHD, ble jeg lettet. Jeg slet jo ikke bare på skolen, men også når det kom til venner og arbeidsforhold, og nå forsto jeg plutselig hvorfor. Det var godt.
LES OGSÅ: - Utfordringene ga meg styrke
Etter ungdomsskolen tok Kesia et år på folkehøyskole. Hun flyttet hjemmefra, bodde på internat og fordypet seg i mediefag.
– Det var tøft å flytte hjemmefra, men jeg vokste veldig det året, sier hun.
Da folkehøyskoleåret var over, flyttet hun hjem igjen og begynte å jobbe i dagligvarebutikk fem dager i uken.
– Det gikk bra i starten, men så fikk jeg problemer. Jeg fikk kjeft fordi jeg ikke tok beskjeder, men sannheten var at jeg ikke fikk dem med meg.
Kesia holdt på jobben i fire måneder, før hun traff kjæresten, som hun fremdeles er sammen med, i april 2007. De bor sammen i Drammen. Kesia fikk seg jobb i en dagligvarebutikk i byen.
– Under julerushet knakk jeg sammen på jobb og ble sykmeldt et halvt år. Jeg ville gjerne jobbe, men klarte det ikke, og det ble enda et nederlag.
LES OGSÅ: Var døden nær flere ganger
Som følge av alle nederlagene utviklet Kesia angst, noe hun fremdeles sliter med og jobber med å takle. Det samme gjelder ADHD-en.
– Jeg går på Ritalin for å bli roligere. Ritalinen hjelper på konsentrasjonen og gjør slik at jeg får med meg mer. Men jeg skulle ønske at det gikk an å leve uten medisiner, at det fantes andre måter å «helbrede» meg på.
I sykmeldingsperioden fikk hun også prolaps i ryggen og er blitt operert to ganger.
– Det var deilig å våkne opp smertefri på sykehuset, men jeg var nok litt for ivrig og skulle tatt det mer med ro. Jeg har nemlig fått en ny prolaps.
Kesia ble sykmeldt nok et år og mistet butikkjobben. Utfordringen til Kesia har vært å bli trodd, fordi hun ser så frisk og opplagt ut.
Det er strenge retningslinjer for å bli uføretrygdet i ung alder. Du må ha en alvorlig og klart dokumentert sykdom. Da Kesia fikk innvilget uføretrygd tidligere i sommer, opplevde hun endelig å bli trodd.
– Det var en sterk dag, og tårene bare rant, sier hun. – Før jeg fikk trygden, ble jeg forsøkt utplassert her og der, men det funket aldri. Jeg fikk mye kjeft fordi jeg ikke fulgte opp instruksene, og det trykket meg ned og fikk meg til å føle meg misforstått.
Alle mennesker har en tålegrense. Kesia opplevde at situasjonen ble forverret når Nav ville ha henne ut i jobb.
– Det er en grunn til at jeg søkte ung ufør, det handler ikke om latskap, eller at jeg ikke vil, men at jeg ikke klarer.
LES OGSÅ: Jeg fikk et nytt liv
De siste tre årene har Kesia vært med i en angstgruppe.
– Jeg får pustevansker. Selvhjelpen er å kjenne på det og stå i det når det kommer. Men det er tøft.
I 2011 kom Kesia inn i et hestemiljø i Drammen, og hest er blitt en viktig kilde til ro og balanse i hverdagen. Hun har også begynt å ta sangundervisning.
– Sang og hester har god effekt på meg, det fungerer som terapi og får meg til å bli rolig.
På spørsmål fra andre om hva Kesia gjør, er det ikke alltid hun føler for å fortelle det som det er.
– Det hender at jeg lar være å si det som det er, eller unngår spørsmålet. Jeg ville gjerne fylt tiden min med noe meningsfullt og målrettet, slik som andre ungdommer.
Selv om Kesia fokuserer på én dag om gangen, har hun likevel lagt noen framtidsplaner. Hun drømmer om å bli sosionom.
– En psykolog sa en gang til meg at jeg aldri ville klare skolegang eller en jobb. Hun tok en stund fra meg håpet, men det skal jeg motbevise. Jeg vil gjerne begynne på skole neste høst, men det gjenstår å se. Den eneste måten jeg finner ut om jeg klarer det på, er ved å prøve.
ADHD rammer mange
ADHD er forkortelse for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder og kjennetegnes ved betydelig grad av konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet.
I Norge er det anslått at om lag tre–fem prosent av barn og unge under 18 år har ADHD. Det innebærer at det i gjennomsnitt er ett barn med ADHD i hver skoleklasse.
Kilde: helsenorge.no